Å være ensom er ikke alltid å bare være alene, men at følelsen er vond og trykkende vet vel de fleste. Jeg er så ensom i alt jeg er å gjør. Alt føles så tomt og meningsløst.......
Hvorfor føles jeg så uviktig og av liten betydning, når jeg vet at mye av det jeg gjør og sier er av betydning. Føler at menneskene rundt meg ikke ser verdiene mine og ser meg får den jeg er.
Jeg vet jeg er god, men vet du..........
Det er så utrolig vondt her jeg sitter og skriver og hører på minnerike sanger som trigger ved noe i meg. En forsvunnet tid, som aldri kommer tilbake.
Jeg får hele tiden høre at jeg ikke betyr mer enn at sier jeg noe som ikke passer-, så der er døren...
Hvorfor fortjener ikke jeg trygghet og visshet om at jeg betyr alt, og litt til. I hele mitt liv har jeg trodd at ingen kan bli skikkelig glad i meg og tror det ikke nå heller. Ubetinget kjærlighet er noe jeg har kjent på, men kun når det gjelder mine barn. Ellers er kjærligheten betinget og det blir hele tiden stilt spørsmålstegn ved alle mine hva jeg sier, mener ønsker og behøver.
Det er så vondt nå og jeg er så rådvill og har ingen kontroll over verken livet mitt eller meg selv. Hvorfor kan ikke alle være snill og grei og la det være med det? Har man bestemt at man vil leve sammen, så plikter man å ta vare på hverandre, så hvorfor føler ikke jeg meg ivaretatt...
Helsen min er sviktene, ekteskapet brister - Han vil ikke ha meg får den jeg er og ikke er han hjemme nok til å få virkelig snakket ut. Tror egentlig ikke at han vil det heller - Han vil bare at alt skal ordne seg og at jeg venter han smilende i døren og klar for å dekke hans behov på den ene og andre måten....Eller at jeg bare er der uten å stille noen krav...
Nå er det ikke sjanse lengre for at jeg klarer å holde ut på denne måten. Jeg ødelegges sakte men sikkert, uten at noen gjør noe får å stoppe det. Det er bare jeg selv som kan og vil, men jeg vet ikke om jeg er sterk nok til å kjempe mer...
Kristin
