 |
| Bilde tatt i fjære |
Hei igjen
Jeg er ikke blitt så aktiv enda, men regner med at det vil komme ettervert. Prøver å lære meg hvordan jeg kan finne andre bloggere, som interesserer og inspirerer meg og som kanskje kan finne nytte og glede av å lese mine innlegg.Jeg laget en overskrift, som har noe med kamp å gjøre. Livet kan ofte være en kamp og noen vil ha større utfordringer en andre. Mitt liv bærer preg av mange kamper og jeg håper på denne måten å dele av mine erfaringer og kanskje få en følelse av å ikke være alene.
Etter lang tids sykeleie er jeg blitt avhengig av smertestillende. Den Fysiske smerten er over, men den psykiske preger min hverdag, dag ut og dag inn. Jeg er nå startet min kamp med nedtrapping og det er tøft. Hverdagen med stadige krav, gjør det vanskelig. Det beste hadde nok vert å reise vekk og bare få konsentrert meg om en ting, å få livet tilbake. Så enkelt er det ikke!
Mye av ansvaret faller på meg. Jeg er enda usikker på om det er kravene til meg selv, eller alle de usynlige kravene, som til enhver tid gjør at jeg må være tilstede. Jeg føler alt er opp til meg og sliter med å få tid til det som jeg helst vil bruke tiden på. Jeg er så opptatt av å være en god mor, en god kone, at tiden liksom ikke helt strekker til. Det går hele tiden på bekostning av det jeg egentlig ønsker å bruke tiden på.
Jeg prøver å være klar i tale om hva jeg ønsker og trenger. Det utvikler seg til å bli et evig mas og jeg føler jeg strekker meg mot uoppnåelige drømmer om hvordan jeg egentlig vil ha det. Med 5 barn, et barnebarn og tre av de boende hjemme, har jeg nok å gjøre på.
Når jeg ber om fred til å takle og håndtere mine ting og det jeg går igjennom, opplever jeg at alle ber om så lite, men likevel går hele dagen min opp i å lengte etter egen tid.
Jeg vil prøve å bruke denne bloggen som mitt fristed, min tenkeplass, hvor jeg bare kan tømme meg for det jeg måtte ha på hjertet. Akkurat nå har jeg mange kamper med meg selv og mange ubesvarte spørsmål svirrer rundt. Jeg kan ikke bruke hele innlegget mitt på dette nå, men håper at ettervert noen vil følge meg og mine kamper og vil komme med konstruktive tilbakemeldinger. Jeg vil heller tåle en ærlig mening og konfrontasjon enn og måtte forholde meg til uærlighet og usannheter.
Jeg har opplevd Incest, mistet nære venner og min mor da jeg var 25 år av kreft. Hun døde da hun var 46 år og det er bare et år igjen til jeg er samme alder og det skremmer meg. Jeg har måtte håndtere en tragisk familie tragedie, der flere av mine barn har på vær sin måte blitt seksuelt missbrukt, i all for ung alder. Det har vert traumatisk og er enda vondt etter 5 år. Jeg har hatt mange kamper mot dysleksien og har tatt mye skole igjen i voksen alder. Mitt første barn fikk jeg med en alkoholiker og har 7 års erfaring med det å leve med en alkoholiker. Neon av mine barn har opplevd stygg mobbing og jeg selv følte vond mobbing først i voksen alder, på min arbeidsplass. Jeg har vert mor i 23 år og i de siste 12 år har jeg vert mor for tre barn, som mistet moren sin i ung alder. Moren tok sitt eget liv. Jeg er gift på 5 året med deres far og kjemper nå for ekteskapet. Det er vondt og etter 2,5 år med alvorlig sykdom, preger det ikke bare meg, men også mine barn og min ektemann. Vi har alle forskjellige opplevelser og tanker rundt dette. Overvekt problemer har preget hele livet mitt og våren 2010 ble jeg slankeoperert for andre gang og alt gikk gale. Nå er jeg ikke lengre overvektig, men det smaker sukkersøtt. Magesekken er vekke og jeg levde i et år på sonde mat og hadde hull i magesekken før jeg ble operert vinteren 2011. Det har vert mange kamper, som jeg vil skrive om senere. Jeg har opplevd dødsangst og sliter med å finne meningen med livet... Jeg er heldig som har overlevd, men fortvilelsen min er stor, når jeg ikke klarer og glede meg over det.
Dette er bare litt av mine livserfaringer og kanskje de tøffeste av de, men jeg har så mye mer å dele. Jeg har så mye å gi og håper at noen vil ta del, kanskje jeg kan hjelpe, slik at alt kan være av en årsak. Kanskje du kan hjelpe meg, så jeg finner meg selv tilbake og finner igjen gleden over livet. Min kamp mot medisinene vil gjøre en stor forandring og ettervert vil jeg komme meg rundt der jeg vil, når jeg vil. Slik det er nå, er jeg helt avhengig av andre, når jeg skal noe. Håper noen fatter interesse for det jeg skriver og vil skrive om framover, slik at ikke alt er forgjeves...
Nå har roen senket seg og jeg håper jeg vil gi meg selv tid til å ettervert skrive og sette ord på det som har vert og det jeg håper vil komme. Takk for at du tok deg tid til å lese og jeg vil sette pris på din kommentar.
Natta fra Kristin
