Ærlighet varer lengst?

Jeg vet ikke helt om det er rett i alle sammenhenger. I hele mitt liv har jeg ment dette, men i den senere tid har dette slått til de grader tilbake på meg. Fordi folk velger å anta eller tro likevel. På seg selv, kjenner man andre, er det noe som heter, og er man ikke ærlig med seg selv, så velger man å tro det samme om andre...

Henger du med, eller datt du ut nå?
Jeg har valgt å være så ærlig som mulig og kaller en spade for en spade. Med å være den jeg er, så viser jeg andre hvordan jeg ønsker andre skalv være mot meg. Jeg vil heller tåle en vond sannhet enn at noen lyver eller går bak ryggen min. Naiv, som jeg har vert i over 40 år, så har jeg trodd at mennesker har satt pris på dette ettervert som de har lært meg å kjenne.
De siste månedene har jeg fått den ene stikkeren etter den andre og føler meg dolket i ryggen. Selv om jeg er skammelig ærlig om meg selv, så viser det seg at enkelte likevel antar og tror. Jeg opplevde at noen "nære" hadde et bilde av meg, som person og foreldre, hvor jeg ikke kjente meg selv igjen. Skuffelsen og Sårheten over hvordan jeg måtte sitte å forklare og forsvare meg, har slått knute i magen. Man føler seg så liten og spørsmålet om hvorfor jeg ikke bare kan få være meg, svirrer rundt i hodet mitt hele tiden.

Vissheten om at det ikke er godt nok å være snill og grei, river meg opp innvendig. Hvorfor skal mennesker tro det verste om meg og begynne og snu og vende på der jeg sier å gjør? De analyserer vert ord og vær handling og tror det verste.

Jeg er meg selv og forstår ikke hvorfor det ikke skal være nok? Så lenge jeg er snill og grei, har et godt hjerte og gode hensikter og med mine feil og mangler, som jeg hele tiden jobber med, så burde det vel være ok å være meg?

Det føles ikke slik og det gjør vondt. Jeg føler ikke at jeg blir sett for den jeg virkelig er og forstår ikke hva jeg gjør gale. Har innsett at jeg er for ærlig, sier for mye og legger ut litt for mye av meg selv og de rundt meg. Det er helt ok at folk snakker om meg, gjerne seg i mellom, men si det til meg også. La meg få slippe å føle at det blir snakket om meg bak ryggen, slik at jeg har en mulighet til å rettferdig gjøre meg om nødvendig. Så lenge man er ærlig om alt man sier å gjør, så er det greit for meg - gjør mot andre det du vil andre skal gjøre mot deg, har alltid vert min livsfilosofi.

Akkurat nå, så føler jeg, at mange mennesker snakker bak ryggen på meg og lager sine egne meninger og tanker rundt alt jeg sier å gjør. Det er farlig og jeg føler meg maktesløse av å ikke ha kontroll over alt som skjer rundt meg. Fortvilelse er enorm, det brenner i begge ender og jeg har ingen anelse når flammene møtes og er redd for hva som sjer.

Livet mitt går i sakte kino og akkurat nå, er det alt for mye å håndtere. Tro meg, jeg har opplevd så mange personlige tragedier, som jeg ikke rår over og som jeg ikke har forårsaket, men har vert tvunget til å håndtere.
Har bare lyst til å pakke meg inn i en boble og stenge meg ute fra denne farlige verden.

Kristin